Systemet en konkurrent om å vinne eller tape

Hele systemets legitimitet er forankret i tro på at alternativet, å la barn fortsette i «usunne familier» ville vært fælt. Barnevernet har denne oppfatning om at ved å fjerne barn fra foreldrene, blir det en redning for barna. I noen situasjoner vil det selvsagt være riktig. Men det må være tilfeller der forholdene i hjemmet er svært ille og ikke beboelig for barna. Men jeg kjenner dette systemet inn å ut. Jeg vet at barnevernet ikke gjør det enkelt for oss. De lager så mye rot inn til livene våre at vi ikke klarer å takle dem selv, og det kan ikke skværes opp.
Jeg hørte hvordan min stemme ble gitt minst verdi eller vekt når viktige beslutninger om livet mitt skulle tas,og hvor ofte mine innspill og meninger ble helt forbigått. Jeg visste jeg var dømt til å mislykkes. Jeg brukte hver dag til å oppmuntre meg selv i håp om at neste gang jeg var i telefon med advokaten skulle jeg få komme hjem igjen.

 «Jeg er blitt tatt ut av hjemmet på grunn av løgner og påstander som ikke har rot i virkeligheten av Sauda barnevern. Jeg er plassert langt uti huttiheita på et sted som heter veggli i buskerud og det er sykt langt unna Stavanger og da mister jeg kontakten med venner. Jeg føler meg ødelagt og jeg vil ha tilbake alt som det var før, jeg savner familien min kjempe mye. Jeg syns at dette ikke er rettferdig og at barnevernet burde fått sin straff for jeg ser på dette som at det er jeg som har fått straffen og sånn skal det ikke være. Vær så snill hjelp meg…»
Var mine konkrete ord til daværende barneminister Solveig Horne.

Jeg hadde tapt. Hele tiden føltes det ut som å falle mellom to stoler. Jeg var et mislykket barn og hver gang føltes det som en konkurranse mellom systemet og pappa som kjempet for å få meg hjem igjen. Jeg ville ikke tilpasse meg et nytt sted , et nytt hjem og ny skole. Den måten jeg ble møtt på var presset om å tilpasse meg de nye omgivelsene og fosterforeldrene som jeg til stadighet var i konflikt med. Jeg ble ikke forstått. De ville ikke se på meg , å si beklager. Jeg ble bedt om å oppføre meg, de kjeftet og de var aggressive mot meg. Jeg taklet ikke dette. Hvordan kunne barnevernet ha myndighet til å utøve så mye maktutøvelse som de gjorde i min sak? Det er ikke bare et spørsmål men et rent faktum.
Det var aldri noen dokumentbeviser som kunne si at påstandene kunne være aktuelle. Jeg ble aldri spurt og det ble aldri snakket om før etter politiavhørene. Vi visste ingenting

Hvordan hadde barnevernet og politiet anledning til å gå inn å pågripe min far og ta oss fra pappa? Ingen andre enn barneverntjenesten antyda til at vi bodde i et hjem preget av strengt kontrollregime vold og seksuelt misbruk. 

Min andre plassering i barnevernet gjorde at hatet vokste og ble større. Det gjorde meg sint men frustrasjonen og fortvilelsen bygget seg mer ,fordi jeg var nødt til å kjempe om å forbli i mitt eget hjem. Det var ikke spørsmål om jeg ville. Jeg ble bare plassert i fosterhjem og institusjon når mine meninger og tolkninger ikke hadde noen betydning i forhold til situasjonen. Det er hele problemet med systemet, som part i sin egen sak har man ingen rettigheter eller rettssikkerhet selv om loven sier det veldig klart.