Nøyaktig to år siden jeg ble sendt vekk å isolert

Da er det er nøyaktig to år siden. To år siden jeg ble sendt til helvete, for andre gang. Det er et følsomt tema, det treffer et sårt punkt i livet mitt der jeg var på vippen til å miste ALT som betydde noe. Helvete braker løs mens jeg, pappa og brødrene mine står maktesløse. Hvor verdiløs er jeg som står øverst i butikkhylla? Fordi det finnes ingen utvei… Barnevernet tar meg!
6. April kl 12 ble livet snudd på hode igjen, men det blir det gang på gang. Et nytt helvete brake løs- nå kommer de å tar meg, nå kommer de helt uten mål og mening. Tidligere barnevernssjef Knut Atle Seim (nå redaktør i ryfylke lokalavis) og konsulent Hege Braseth kommer på døren og jeg kjenner redsel og frykt. Jeg kjenner svette over hele kroppen, jeg kjenner meg varm i rommet og det blir trangt å puste ved følelsen at noen tar kvelertak på meg. Det forandrer hele livet mitt!

Hva skal jeg gjøre da? Jeg var 14 år gammel den gang men ble ikke sett og hørt. Et nytt sted, ny skole med fremmede mennesker jeg skal bo og forholde meg til. Glem det!!! Jeg vil hjem til min egen familie. Må jeg tilbringe resten av livet mitt i fangenskap? Jeg er et menneske, og ikke et produkt. Hver dag gikk som et år for meg og hver time gikk som et sekund for meg. Jeg vil bare vekk! Jeg orker ikke mer. Jeg lever jo i et bur og holdes fanget som et gissel hos utvidete rasshøl som ikke engang har erfaring med barn og unge. Det er jo helt vanvittig! Skal dette være en normal oppvekst for et barn? – Å havne i klørne til barnevernet av mobbesak på skolen, etterpå sendes til et nytt helvete. Sendes hit og dit mot sin vilje… Er det hva vårt samfunnet kan tilby er jeg da sjokkert over at noen kan velger å kalle det for et av verdens beste land å bo i, når vi da ikke har rettigheter en gang til å forsvare oss selv overfor statlige etater som går til fysisk angrep på familier.

6. April dagen jeg ankom som et fosterbarn. Jeg var helt ute av meg, og stod utenfor døren en god stund før jeg tok meg inn i huset. Det første jeg tenkte på var å koble på pc’en slik at jeg kom meg på nett, sånn at jeg da kunne snakke med pappa igjen. Jeg skulle aldri ha noe forbindelse med “fostermor” Astrid Sollid Sørensen eller “fosterfar” Per Otto Sørensen så jeg var aldri i kontakt med de, og jeg snakket aldri med de utenom de gangene det oppstod diskusjoner ved ting de gjorde som ikke var holdbart. Ellers ga jeg rett og slett faen i alt!

Ja det er to år siden. 2017, men det føles ikke lenge siden. Jeg husker alt, fra det sekundet jeg kom til det sekundet jeg dro… Jeg krevde å få bo nærmere hjemme, så jeg havner på Lindøy institusjon utenfor Stavanger. Institusjonen er isolert, men nok til at man klarer å komme seg over med båt på ca 20 min. Men jeg ville komme meg vekk! Jeg tok båten hver morgen ca kl 06.00 og dro tilbake til Lindøy igjen 21.15… og slik var det gjennom hele oppholdet mitt der. Ingen kontakt eller noen forbindelse med institusjon eller skole, det var som et stort kaos sviktet av alle.

Barnevernssjef Hege Michalsen er det farligste jeg noen gang har vært borti. Den sykeste psykopaten jeg noen gang har hatt kjennskap til, som tjener penger på kidnapping av barn og som er djevelen selv….

Men idag er jeg en friii jente. Idag har jeg storkost meg på restaurant med familien min, så idag har vært en bra dag.